Å være mamma er umulig

Jeg fikk spørsmålet: “hvordan er det å være mamma?” for litt siden, og jeg følte ikke jeg klarte å gi et godt nok svar. Så det skal jeg forsøke å gjøre nå.

Svaret er: Det er helt umulig.

En augustdag i 2006 var jeg på sykehuset med en splitter ny baby i armene. Jeg stirret apatisk ut vinduet med tårer strømmende nedover ansiktet fordi jeg aldri hadde skiftet bleie, og hvordan i all verden kunne noen gi meg ansvaret for dette her, det måtte være en feil?! Jeg lærte meg å skifte bleie, men tanken om at det er uforsvarlig å gi meg dette ansvaret har vel sant å si dukket opp igjen med ujevne mellomrom.

Her om dagen fortalte niåringen et eller annet om at hun og venninnen hadde bestemt seg for å leke litt med andre folk enn hverandre, og fra meg kom det automatisk et engstelig “BLE DU LEI DEG?!” Hun bare “neida!” og så litt oppgitt på meg. På utsiden virker hun ærlig talt som det gladeste mennesket jeg noensinne har møtt, men hva om det ikke er sånn på innsiden? Hva tenker hun? Er det følelser hun ikke får gitt uttrykk for? Tror hun at hun ikke kan fortelle meg alt i verden? Er noen slemme mot henne? Blir jeg nødt til å rundjule noen? Akkurat som at det er fristende å plukke opp alt rotet de strør etter seg i stedet for å vente og mase til de gjør det selv, får man lyst til å gå foran for å fikse alt slik at de unngår konflikter og følelsesmessig stress av noe som helst slag. Jeg synes jo det er deilig at hun blir mer og mer selvstendig, men samtidig er jeg livredd for å slippe henne avgårde på egen hånd, hun er jo bare et bittelite menneske, og hvordan skal det gå? Jeg ønsker at niåringen aldri skal oppleve så mye som en flis i fingeren og aldri ha en eneste ubehagelig opplevelse i hele sitt liv. Selvfølgelig ikke sånn rent logisk og rasjonelt, jeg vet at det neppe blir et særlig rikt og tilfredsstillende liv, men langt inni hjertet mitt ønsker jeg det. Klart det er galskap, men det er uansett fakta faen. Det er galskap å være mamma.

En annen ting er at man er så redd for å ødelegge dem selv, og det kommer man til å gjøre også. Altså, når de er nyfødte stresser man gjerne med tanken på hvor lett det er å uforvarende drepe dem, det går ofte over etter hvert. Men sannheten er at du kommer til å si ting som setter seg fast i dem for resten av livet. Men du aner ikke hvilke ting det blir og får kanskje aldri vite det. Dessuten må du hele tiden balansere på en line mellom “du er fantastisk som du er!” og “du må jobbe hardt for å bli det du vil!”. Mulige spiseforstyrrelser, rusproblemer og feil bruk av “i forhold til” ligger og lurer i framtiden. Det er et helvete å være mamma. Du kommer også til å ha ukentlige møter med deg selv i døra. Jeg ser for meg at dette kan skje enda oftere når barna er mellom 12 og 18, men det vet jeg ikke sikkert ennå.

Vi ønsker at barna våre skal bli sterke, selvstendige og klare for å takle alt livet serverer. Dette skal vi altså forberede dem på. For at niåringen skal bli velfungerende og glad må jeg lære henne sosiale koder og høflighet (noen ganger, uten at jeg egentlig er klar over det, soner jeg ut og dagdrømmer i stedet for å ta del i en høflig, men døll samtale), sunne mestringsstrategier (hvis det blir litt for mye følelser pleier jeg å spille candy crush mens jeg ser tv, hører på musikk og spiser en bøtte med is samtidig. Og det er faktisk en av de sunneste strategiene jeg bruker) og hvordan man tar valg som er gunstige for fremtiden (jeg har 400 tusen i studielån og lever på NAV).

På den annen side er jeg oppdratt av to av verdens mest fornuftige mennesker, og… vel, la oss bare si at fornuft ikke alltid trumfer følelser her i gården. Dette bærer jo bud om  at niåringen kan bli stabil, fornuftig og veloverveid, tross alt. En sånn som henter posten hver dag og åpner den med én gang. Det hadde vært noe.

Matematikere driver til stadighet med sånt som de kaller problemer. Her for noen uker siden så jeg bilde av en sånn en, han stod foran en tavle full av et rikt utvalg rare tegn, og hadde løst et problem nesten ingen andre hadde klart å løse før ham. Problemet var visst nesten umulig å løse, men denne fyren hadde funnet den korrekte fremgangsmåten og selveste svaret. Han så litt ut som en mamma eller pappa som lysende av stolthet viser frem avkommet sitt. Forskjellen er vel at uansett hvor hysterisk feil fremgangsmåten vår har vært er vi grenseløst stolte, for vi føler jo at resultatet er riktig med minst to streker under. Vi tenker at “dette må da være et av de beste menneskene i verden!”.

I går, for eksempel, spurte niåringen om jeg ville ha den siste isen, helt uoppfordret!Jeg har skapt en ny Mor Theresa, og jeg er verdens stolteste. Herregud som jeg elsker å være mamma.

 

Oss to
Jeg og verdens beste menneske.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *