Katten

Jeg tok katten med til dyrlegen i fjor, bare for en sjekk. Hun er rundt ti år, og har blitt en voksen dame til tross for vanskelige forutsetninger, som at hun var prematur og mammaen var altfor ung selv til å ta seg av en baby,  så jeg tenkte at det var på tide. Administrasjonsdama i skranken spurte “hva heter hun?”. “Mathilde”, svarte jeg, og hun bare “med th, eller?”. Hun så det på meg, at jeg var en sånn som kaller katten min noe med th. Det viste seg at katten var frisk som en fisk, bare litt feit, og hun har en del flesk som henger og slenger under magen når hun går. Det kan skje den beste.

Jeg har hørt at statistisk sett bruker katter omtrent 6% av tiden sin på å stirre på mat. Jeg tror Mathilde bruker mer enn det, kanskje det dobbelte. Dessuten bruker hun ganske mye tid på å mase om mat, til tross for at det er mat i skåla hennes. Det er tilsynelatende fordi at hvis maten har ligget i skåla i mer enn et halvt døgn er den ubrukelig. Hun bare “jeg kan ikke spise det her”. Det er en svært lite bærekraftig tankegang, men hun gir totalt faen i miljøet og kattene i Afrika. Dette er en av hennes minst sjarmerende sider.

Men uansett har jeg lyst til å vie dette innlegget til katten og hvorfor hun passer så godt inn i familien. Så her er noen likheter mellom meg og katten som jeg tror bidrar til at vi elsker hverandre svært høyt:

  • Av og til, så klikker det. Når hun klikker går det stort sett utover den kjempefine stolen jeg fikk av svigerinne Silje. Katten elsker jo egentlig den stolen, en stor del av hverdagen hennes går ut på å finne nytt potensiale for avslapning i den, men allikevel er den altså det foretrukne objektet for angrep når det klikker. Jeg tror det handler om at hun oppfører seg selvdestruktivt på grunn av en underliggende avsky for sitt eget selv, men det er vanskelig å bearbeide når hun ikke vil snakke om det. Uansett er det noe jeg kjenner meg igjen i.

 

  •  Da jeg nevnte svigerinne Silje kom jeg til å tenke på hennes katt, som heter Torstein. Selv om han egentlig ikke har noe med saken å gjøre i akkurat denne sammenhengen, så fortjener han et eget punkt. Kanskje til og med et eget innlegg. Torstein er, som Mathilde, svært alvorlig. Men Mathilde er alvorlig fordi hun har litt mindre håndbagasje og selvironi enn andre, Torstein har et mye dypere alvor i seg. Torstein er en tenker. Han er barsk, men samtidig veldig myk, og han forvirres av de krav som stilles til mannsrollen i dag. Han har strevd en del med å finne den ultimate balansen mellom barsk og myk, men jeg tror han er på god vei nå. Jeg har stor tro på Torstein, og synes det er bra at han stiller seg selv de vanskelige spørsmålene.

 

Torstein
Torstein – tenkeren

 

  • Tilbake til likheter mellom meg og min katt. Vi er stort sett hjemme, liker oss hjemme. Vi liker hverdagen, katten og jeg. Vi våkner hver dag og tenker stort sett at “åh, det er deilig å våkne og gjøre akkurat det samme som jeg gjorde i går på denne tiden”. Da føler vi oss trygge. Hvis det skjer noe utenom det vanlige, for eksempel barneselskap, blir vi litt stressa. Vi får ærlig talt bare lyst til å krype under sofaen og bli der til det går over.

 

  • Vi stiller opp for hverandre ved behov. Jeg vet at hun egentlig ønsker at jeg koser mer med henne, selv om jeg prøver å forklare henne at jeg ikke klarer fordi jeg har katteallergi. Hun forstår selvfølgelig ikke det, og jeg vet at hun synes hun burde fått mer kos. Men når jeg er fullstendig nede og oppløst i selvmedlidenhet, så stiller hun allikevel alltid opp. Jeg har hatt dager hvor det å ligge i skje med katten på sofaen har vært en livbøye. Og jeg forstår også når det er alvor for henne. Et lite “mjhiii” er bare “nå har jeg lyst på litt godteri, og hvorfor får jeg ikke mer godteri egentlig?”, men et “miiiaoooooo” gjør at jeg spør “hva er det som er galt?” og sjekker alt som kan være galt og blir bekymret. Jeg tror hun synes jeg er grei å ha i sånne situasjoner.

 

  • Dessuten, og kanskje det viktigste: Vi liker niåringen godt. Her er vi fullstendig enige om at denne personen er tipptopp. Blant de ypperste, faktisk.

 

Jeg er veldig glad i katten. Noe som bekymrer meg litt med henne er imidlertid at jeg er stygt redd hun er FrP-er, for hun er ekstremt fremmedfiendtlig, og jeg har en uggen følelsen av at denne fremmedfiendtligheten bunner i en grovt rasistisk tankegang. Men det gjør kanskje ikke så mye, hun har jo ikke stemmerett uansett. Og hun er stort sett hjemme, hun plager nesten ingen. Ikke har hun tilgang til Internett heller.

En siste ting jeg vil nevne at vi har til felles er at vi later som vi ikke liker oppmerksomhet på bursdagen vår:

 

Mathilde bursdag

 

Men vi gjør egentlig det, altså.

One thought on “Katten


  1. Jeg har også hatt en katt en gang, men den likte meg ikke så godt.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *