Fra selvskading til puslespill

 

Fuchsia heger ikon

@fuchsiablix, eller Maren, som hun egentlig heter. Denne kvinnen som så mange kulturgubber både drømmer om og frykter at de skal bli eid i hjel av på twitter. Vi fikk anledning til å møte henne i vakre Siljan, hvor hun lever i en glitrende, velstelt boble sammen med ektemannen Lars Kristian, datteren Nelia, og to enerverende små hunder. Neida. Vi møter henne  på Spesial Gatekjøkken i Hamar. Et helt rått sted. Så rått at vi insisterte på å møtes her til tross for at det er nedlagt. Og klokka er 07:30, så det er vel sant å si ikke åpent heller.

Vi er spente, med god grunn. Det er tross alt på grunn av Maren vi nå har et bilde med tittelen “tinder-sæd” lagret på PC-en. Hun ser på oss gjennom brillene sine, og vi kommer til å tenke på den gangen vi var tvangsinnlagt og gråt i en halvtime fordi en av miljøterapeutene hadde sett på oss gjennom brillene sine og det var så skummelt, men det har jo egentlig ikke noe med saken å gjøre. Vi bruker forresten “vi” fordi vi lærte på ungdomsskolen at det er det man skal gjøre når man skriver reportasjer, men det føles litt rart i denne sammenhengen, så jeg kommer til å bruke “jeg” fra nå av. Maren gjesper.

– Sorry, jeg er ikke skapt for å være våken på denne tiden av døgnet bortsett fra når jeg bare ikke har lagt meg ennå. Dessuten hadde jeg et skikkelig ekkelt mareritt hvor jeg mistet kattene mine på en Natt & Dag-lansering hvor utgangene ble spikret igjen til festen var over slik at jeg heller ikke kom meg ut. Tror egentlig hele greia var en sorgreaksjon fordi jeg måtte avlive katten min Emma for noen dager siden. Så nå bruker jeg stort sett dagene på å hikstgråte på de gjenværende kattene mens jeg hører på Simon & Garfunkel.

 

Katten insisterer

 

Kondolerer. Kan du fortelle litt om kattene dine?

– Herregud, hvor mye tid har du? Jeg er nede i to nå, fra seks i 2013. Vennligst la meg forklare: Jeg hadde én gammel katt, så tok jeg over to til fra et hjem hvor eieren var veldig syk, og den ene av de to hadde tre kattunger. Så ble den ene kattungen stor nok til å flytte for seg sjæl. Så måtte jeg avlive den gamle katta fordi han var 18 år og syk og alle kalte ham ‘Gasse’ fordi han luktet så vondt – han klarte nemlig ikke å vaske seg på grunn av gikta – at bare jeg orket å ta på ham. Så ble den eldste av de to jeg hadde tatt over syk og måtte avlives. Etter det har jeg hatt igjen kattemoren, Emma, og de to siste kattungene.

Hun svelger.

– Men nå måtte jeg altså avlive Emma.  Den katten jeg gråter mest på ettersom han har lengst pels og er mest følsom heter William, men jeg kaller ham bare for Lillebil. Hadde jeg visst at jeg kom til å kalle William for Lillebil ville jeg kalt den andre Tancred, men det gjorde jeg ikke, så han heter Theodor. Lillebil er en ganske snill katt som virkelig hater og er livredd for menn, eller, alle fremmede egentlig, men spesielt menn. Theodor er en kriminell psykopat som stjeler alt jeg eier, fra penner og paraplyer til agurker og hele brød, og gjemmer det rundt omkring i forskjellige depoter han har laget seg. Han pleier også å hoppe på kjøkkenbenken for å stjele oregano, som han ruser seg på. Nå som Emma er borte kjenner jeg jo virkelig på det å ha eneomsorgen for en såpass belastet sønn. I tillegg er jeg egentlig allergisk mot katter, men da legen min fortalte det bare bestemte jeg meg for å ta meg sammen og ikke være det, og det går stort sett greit selv om jeg må spise noen antihistaminer iblant.

 

Tinder-sæd

 

Jeg må også det. Men over til noe annet. Har du noen gang Facebook-stalket noen, og mener du det er greit? Hvor mange ganger om dagen er øvre grense? Beklager stort hopp i tema, men det er bare noe jeg tenker en del på for tiden.

– Du vet kontorer og resepsjoner hvor de har en skål med sukkertøy eller lignende stående på skranken? Jeg synes Facebook-stalking er litt sånn. På den ene siden føler du deg litt ille til mote og skamfull hvis du tar noen, for du vil ikke være Den Personen. Men det er jo derfor de er der, for at du skal benytte deg av dem. Slik tenker jeg også på Facebook-profiler. Det er lite hensiktsmessig å kvantifisere Facebook-stalking, man blir liksom avhengig av å gjøre egenvurdering. Kanskje også sette seg noen utviklingsmål, for eksempel å være sjelden nok inne på profilen til eksen til at han ikke er den første som kommer opp når du skriver første bokstav i navnet hans i søkefeltet – til og med før både bestevennen og moren din, som deler samme forbokstav.

Fjo. Mamma deler forbokstav med han jeg sjekker profilen til innimellom, men hun kommer fremdeles opp først.

– Da er det vel greit.

Det var en lettelse. Jeg stoler på denne dama sånn sett. Jeg stoler på de fleste som bruker en god del tid på å vitse om sine egne psykiske problemer på Internett. Bortsett fra meg selv, da.

Hvilken psykisk lidelse gir mest kred?

– Det er nok klinisk depresjon, forutsatt at det er den typen depresjon hvor man er deprimert nok til å slite hardt med å mestre livet og virket sitt og periodevis blir satt ut av spill, men ikke så mye at man virkelig feiler eller må avbryte – i alle fall annet enn midlertidig. Og så fremt man er ressurssterk nok til å skrive og/eller fortelle om det på en engasjerende måte enten underveis eller etterpå. Ikke sånn depresjon hvor man er et temmelig ordinært menneske uten spesielle talegaver eller evner og som ender opp med å bli ufør og sånn.

 

Homies

 

Fortell om ditt absolutt laveste punkt så langt i livet.

– Da jeg var 18 prøvde jeg for første gang å slutte med antidepressiva og hadde ikke helt fattet konseptet nedtrapping, så jeg endte med så altoppslukende panikkangst at jeg måtte flytte hjem til mamma i flere måneder og klarte blant annet ikke å gå oppreist uten å holde meg fast i noe, å være inne i rom med lukkede dører, eller være alene hjemme. Man oppnår en viss ydmykhet gjennom å være voksen og jevnlig måtte si ting som «Nei, mamma, please ikke dra på butikken før pappa kommer på besøk, for jeg tør verken å bli med eller være hjemme alene og forresten, vennligst ikke gå forbi badet de neste fem-ti minuttene heller, for jeg må bæsje men tør ikke å lukke døra.» Men det kan også ha vært den gangen på ungdomsskolen da vennene mine kjøpte noe Ritalin de snek seg bak et hjørne for å snorte fra en Erlend Loe-bok som noen hadde i sekken og jeg sa at jeg IKKE ville ha narkotika, ellers takk, men ba dem pent om å vente i noen minutter mens jeg gikk inn på biblioteket for å hente en litt bedre bok.

Hvorfor ville du ikke ha narkotika? Det er awesome.

– Greia er at jeg har for vane å få skikkelig angst av det meste her i verden, ned til lukten av vafler og enkelte barne-TV-låter, så narkotika har liksom aldri virket som tingen for meg. Jeg røyket selvfølgelig “djevelgress” i tenårene, men fikk angst av det også. Det er også derfor jeg sjelden tyr til sprit for emosjonsregulering: jeg får angst av å være full. Genuin angst, altså, dette er ikke bare ting jeg misliker. Ujevne tannoverflater, lyden av sånne 70-talls Hammond-orgeler, enkelte ord og uttrykk, dette er ting som i en gitt situasjon kan trigge angstanfall. En av grunnene til at jeg ikke er spesielt redd for å bli avhengig av beroligende medikamenter er at jeg får angst av tanken på å ta dem. Så det er sannsynligvis helt ok at jeg holder meg unna narkotika.

Ja, jeg mente det egentlig ikke, narkotika er dårlig. Veldig dårlig. Men hvilken uhensiktsmessig strategi for emosjonsregulering er i så fall din favoritt?

– Jeg liker den hvor jeg konsekvent undertrykker, flykter fra og nekter å anerkjenne eller uttrykke de virkelige følelsene mine helt til jeg en dag uunngåelig – i heldig mangel på den irrasjonaliteten og kaldblodige aggressjonen som kreves for å begå voldshandlinger mot mennesker – kommer til å rasere en hel dagligvareforretning etter en prisøkning på snacktomater som får begeret til å renne over.

 

seksuell lavalder

 

Så ingen drekking, overspising, selvskading eller overdreven jogging før du klikker?

– Jo, før var det selvskading, men nå har det glidd over i broderi og puslespill. Har kommet frem til at det er et fremskritt, spesielt siden jeg har fått mye å snakke med pensjonister om og innimellom har fått tjent noen ekstra kroner som bingovertinne på eldresenteret der farfar bor. Jeg har også vært DJ i Våler pensjonistradio en håndfull ganger.

“Fra selvskading til puslespill” kunne nok ha vært tittelen på mang en selvbiografi. Men du, hvem er du forelsket i? Si det!

– Først og fremst er jeg forelsket i Alf Prøysen. Dernest enhver mann som gir meg oppmerksomhet og ikke er fryktelig kjedelig, deriblant kjæresten min. Men i all hovedsak er jeg forelsket i Alf Prøysen.

Synes du fantasikjærester er bedre enn vanlige kjærester?

– Her blir svaret kanskje litt ubalansert, ettersom jeg har mye mer erfaring med fantasikjærester enn vanlige kjærester. Det fine med fantasikjærester er at de alltid sier de riktige tingene, mens vanlige kjærester er mer sånn “jeg forstår at du har dårlig samvittighet for den gangen i 6. klasse da du lot Ida L ta på seg skylden for at du mistet en sjokoladekake i gulvet på heimkunnskapen, men det jeg spurte om var om vi skulle ta til venstre før Frogner, og nå er vi i Sørkedalen”. Men på den annen side vil en fantasikjæreste sjelden Vippse deg litt penger når du er blakk, eller trøstefave de dårlige tweetene dine. Ideelt sett burde man kanskje ha både en vanlig kjæreste, og en fantasikjæreste til å gjøre opp for de tingene den vanlige kjæresten kanskje er dårlig på. Forresten så har fantasikjæresten min de siste par årene vært basert på en ganske skummel fyr jeg så i en britisk gangsterfilm, så han er faktisk ikke så veldig flink til å ta hånd om meg emosjonelt han heller.

 

ulykkelig forelskelse

 

Min fantasikjæreste er faktisk en helt vanlig mann som liker å se på fotball og ofte sier feil ting, det er bare det at jeg takler det helt fint fordi jeg er et mye bedre menneske sammen med ham enn jeg egentlig er.

– Å, han høres ut som en fyr som hele tiden kjøper feil ting på butikken, men du får deg ikke til å kommentere det fordi det var jo pent av ham å handle for deg, da.

Han er en sånn fyr! Og når han lager middag blir det alltid pølser og tomatbønner.

– Jeg tror kanskje jeg kjenner ham.

Alle kjenner ham, han er så snill og flink til det han er flink til. En sånn som folk sier “jasså er det deg!” til når de møter ham og han bare “ja, det er da det”. Men uansett, har du noen gang lurt på om du selv eksisterer?

– Nei, det blir litt for eksistensielt for meg. Jeg liker best å fokusere på de mer akutte spørsmålene, som “Har jeg utnyttet min reach til det fulle i dag?”, “Er denne advertisingen native?” og “Oi. Denne katten jeg har spoonet i natt er kanskje ikke en av mine?”. Men jeg har jo flere ganger opplevd at andre har lurt på om jeg egentlig eksisterer. “Til å begynne med trodde jeg at @fuchsiablix bare var en av de humorguttas twitterkonsepter”, sa en gutt til meg en gang. Han var inni meg på dette tidspunktet.

 

Feminister

Har du ligget med mange med alpelue?

– Her vil du kanskje ha en lettbeint fleip om min feide med VG-spaltist og alpeluebærer Dagfinn Nordbø, men er det noe jeg tar på alvor så er det uvettig bruk av accessoirer under sengelek. Jeg har 30% redusert syn på dette øyet etter den ene stanga på et par hornbriller.

Hun peker sjokkerende nok mot det høyre og gestikulerer så i sirkel rundt sitt eget fjes.

– Du tror kanskje dette er porer? Det er i realiteten små stikkskader etter Venstre-buttons fra kommunevalget 2015. Så nei. Ingen alpeluer i min seng.

Hvor stor makt har du?

– Akkurat nok makt til at enkelte kulturpersonligheter gidder å spandere en øl på meg på byen i håp om at jeg ikke skal tweete noe stygt om dem, men ikke nok til at de tar seg bryderiet med å spandere to.

Frøken Blix reiser plutselig og resolutt. Intervjuet er åpenbart over. Da fikk jeg iallfall en god halvtime.

– Beklager, men jeg må hjem og gråte nå.

Jaja, har forståelse for det, men bare ett siste spørsmål! Hva er egentlig drømmen?

– Drømmen er jo å kunne leve av å forulempe middelaldrende menn, men i mellomtiden er min mer realistiske drøm å bli bibliotekar. Litteraturen er full av forulempede middelaldrende menn, så slik sett kan jo deler av utdanningsløpet også fungere som feltarbeid i jakt på den overordnede drømmen. Og så vil jeg at noen skal skrive en sang om meg, så lenge det ikke er en bossanova.

Hun går ut, og jeg blir sittende igjen en stund for å tenke over mine egne drømmer. Men herregud, dette handler ikke om meg, alt handler ikke om meg! Dette handler om @fuchsiablix.

Tipper hun får en sang snart. Muligens skrevet av en middelaldrende mannlig forfatter med masse eksistensiell angst.

 

 Fuchsia mannlige forfattere

 

One thought on “Fra selvskading til puslespill

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *