Drømmen om Doremus

 

Doremus

 

Jeg har en rar drøm. Ja, jeg vet det er irriterende uinteressant å høre folk fortelle om drømmene sine, men dette er såpass sært at jeg ikke klarer la være å dele det med dere. Greia er at jeg sitter midt i en Reisesjekken-situasjon, bare uten den heseblesende bartemannen. Og bak skjermbrettet ved siden av meg sitter selveste Mannen, mer presist en av Norges Mest Anonyme Menn. Oppgaven min er å sjekke opp Doremus Schafer, og hvis jeg klarer det er premien en romantisk ferie med ham i vakre Syden.

Vent litt, er dette en drøm? Jeg klyper meg i armen og får faktisk dritvondt. Hva er det egentlig som foregår her? Å skille mellom drøm og virkelighet har aldri vært en av mine sterke sider. Jeg hvisker, nesten lydløst:

This is no dream. This is really happening.

Det kremtes på andre siden av skjermbrettet.

– Hva sa du?

Ingenting.

Det er uten tvil ham, selv om stemmen på langt nær er så pipete og rar som den var på NRK Ytring. Kanskje han er mindre stresset nå. Jeg håper det, det er viktig at han trives og slapper av i mitt selskap hvis dette skal gå bra.

Men hva skal jeg spørre om? Jeg kjenner på en kvelende prestasjonsangst, hvordan skal jeg te meg for å virke smart og interessant nok til at han vil bli med meg til Syden? Litt satt ut nå, han er jo like anonym i virkeligheten som han er på Internett, om ikke mer! For å være ærlig har jeg alltid hatt en svakhet for anonyme menn.

Nå har jeg tenkt altfor lenge, stillheten mellom oss er trykkende, hvert sekund føles som et akademisk kvarter.

Jeg kommer på en mulig innfallsvinkel. Det er populært å ha meninger for tiden, veldig mange folk har meninger, jeg tror kanskje det er sosiale medier som gjør det. Selv er jeg litt gammeldags, jeg har valgt å ikke ha så mange, men jeg respekterer selvfølgelig at andre velger annerledes. Som Fuggeli sier: «Om man har én, to eller tusen meninger spiller ingen rolle. Vær greie mot hverandre – ellers…». Uansett, jeg kaster meg uti. Går rett på sak. Tester ut om han er fordomsfri eller tør å gjøre opprør mot Fuggelis udødelige ord.

Mener du at det er like bra å ha meninger som ikke å ha det?

Han svarer øyeblikkelig, uten å nøle.

– Det er viktig å kunne si «Vet du hva, dette er har jeg faktisk ikke noen som helst kvalifisert mening om, for jeg har ikke satt meg inn i saken». Det er en litt for sterk forventning i visse sammenhenger om at man skal mene noe om ethvert aktuelt spørsmål, uansett hvor mye eller lite man vet om temaet. Jeg sier ikke at man lese seks ulike kronikker/artikler om saken før man kan mene noe som helst om en sak, men av og til savner jeg en viss anerkjennelse av at en sak faktisk kan ha sider som ikke er umiddelbart og intuitivt åpenbare, og at du bør i det minste sette deg noe inn i argumentene for og imot, før meningen din om saken kan ha noe særlig vekt.

Men du selv har hatt meninger helt siden du var barn, eller?

– Nei, jeg vet egentlig ikke om jeg hadde det – da var jeg mer enn sånn unge som tar til seg (og lærer utenat) ekstremt mye fakta om diverse temaer. Å ha masse meninger var nok en senere utvikling – delvis i irritasjon over at så mange hadde meninger som ikke bygget på fakta, eller som bygget på sviktende logikk.

Er det noen ulemper ved å mene så mange ting?

– Ikke utover det at listen over blogginnlegg/artikler som jeg gjerne skulle skrevet men ikke har funnet tid til, stadig vokser seg lengre. Men det er forsåvidt langt å foretrekke fremfor alternativet.

Ok, dette tolker jeg som veldig bra. Han har altså satt av tid til å treffe meg i stedet for å skrive en meningsbærende artikkel. Og vi har en hyggelig tone, selv om han kanskje ikke flørter så veldig åpenlyst helt ennå. Er han litt forelsket i meg? Jeg vil ikke virke desperat ved å spørre om han liker bipolare alenemødre allerede nå, bestemmer meg for å være litt mer subtil.

Hvem er du forelsket i?

Nei! Det var jo ikke det jeg skulle spørre om. Det er altfor tidlig. Nå synes han sikkert jeg er teit.

– Det kan jeg dessverre ikke fortelle, for hun er også anonym.

Ånei, han liker anonyme jenter. Da har jeg ikke stort å stille opp med, er det i det hele tatt noen vits i å fortsette? Forresten, så leste jeg en artikkel da jeg studerte psykologi om at selv om motsetninger kan tiltrekke hverandre, så er det forholdet mellom to relativt like personer som har størst sannsynlighet for å funke. Like barn leker best. Jeg blir litt motløs, men bestemmer meg for å bevege meg videre på samme spor som i stad. Det kan jo hende at jeg kan få ham til å glemme hun anonyme hvis vi bare blir litt bedre kjent.

Hvilken mening er viktigst for deg i hverdagen?

– Her vil jeg gjøre som politikere og svare på et beslektet spørsmål som jeg har mer lyst til å svare på: Én ting som er viktig for meg, og som jeg opplever at en del andre er uenige i, er at det er viktig at de faktaene som presenteres i offentligheten er korrekte. For å ta et dagsaktuelt eksempel: Jeg skrev en artikkel om at Telenor-sjefens bruk av statistikk om nettmobbing var ugyldig. Artikkelen min fikk ikke noe særlig lesere, og det var greit nok, for den var ikke så voldsomt spennende eller avslørende. Men det kom også en del reaksjoner av typen «Jammen nettmobbing er jo et stort problem uansett, så denne faktasjekk-artikkelen blir bare tåpelig» – og da blir jeg litt oppgitt. Jeg mener, det er helt greit å si at «OK, tallene var visst litt feil, men hovedpoenget består like fullt selv med de riktige tallene». Men når man bruker store deler av en artikkel på å presentere tall og andre fakta, så må det jo være fordi man mener de er (i større eller mindre grad) vesentlige – og da må det jo også være vesentlige å påpeke det dersom de er helt feil. For meg er det bare helt innlysende at feilaktige fakta bør korrigeres og rettes – og så heller si «OK, nå er det rettet, selv om det egentlig bare var en detalj oppi det hele». Men isteden ser jeg gang på gang at folk fremsetter ganske oppsiktsvekkende påstander – og så, når noen påpeker at påstanden er helt på viddene feil, så bare trekker de på skuldrene og avfeier det med «Jammen poenget mitt var at __» – som om det gjør det irrelevant at de har drevet og spredt uriktige påstander.

Finnes det folk som ikke burde ha meninger?

– Tja, meninger skal vel alle få lov til å ha – så får vi alle benytte anledningen til å argumentere mot disse meningene dersom de blir altfor tåpelige. Men jeg er en stor tilhenger av sitatet om at «You are entitled to your own opinions, but not to your own facts». Når man villeder leserne med helt uriktige fakta, eller baserer meningene sine på ting som rett og slett ikke stemmer, så er det et problem. Og det er også et «kanskje større» problem når folk forsvarer seg med «Jammen dette er bare min mening» eller «Jammen dette er det mange som mener» – selv der hvor det er helt innlysende at denne «meningen» ikke stemmer med virkeligheten.

Hvor mange meninger har du, ca?

Jeg hører et snøft bak skjermbrettet.

– Nå var det veldig mange spørsmål om meninger og ingen om faktasjekk.

Jeg rødmer, men det ser han heldigvis ikke. Han har helt rett. Nå må jeg redde meg inn, spørre om noe mindre overfladisk, så han ikke tror jeg er helt blåst.

Hvem er du i Sex & Singelliv?

– Han kjedelige med briller som var med i en halv episode før han ble dumpet fordi han var så kjedelig.

Ble du mobbet på skolen fordi du heter Doremus?

Nok et oppgitt snøft.

– Nei, navnet mitt var en av de relativt få tingene jeg ikke ble mobbet for.

Oj. Jeg aner en sårbarhet bak alle meningene, men er usikker på om jeg tør å ta tak i den. Var dette en slags invitasjon til å komme med mer personlige spørsmål?

Er det litt ensomt å være så anonym som du er?

– Man blir ikke invitert på så mange hagefester, for å si det sånn. Men det forhindrer jo ikke at man kan treffe enkeltpersoner som man har blitt kjent med gjennom skrivingen, i sosiale sammenhenger.

Enkeltpersoner. Plutselig kjenner jeg på noe som ligner mistenkelig på sjalusi. Det er typisk meg å føle for mye for tidlig. Hvis jeg ikke tar meg inn i tide kommer jeg til å føkke opp hele greia, ødelegge sjansene mine fullstendig. Såpass har jeg lært på 36 og et halvt år. Jeg har også lært at det er lurt å fokusere på motparten i stedet for mine egne følelser, være interessert, nysgjerrig og empatisk.

Har du valgt å være anonym så ikke moren din skal bli bekymret for deg?

– Nei.

Ok, for tidlig å snakke om moren. Mottatt. Å snakke om mammaen sin er vel mer en femtedate-greie. Akkurat nå virker date nummer fem som et uoppnåelig mål, så langt borte at jeg knapt kan se den med kikkert engang. Jeg gir opp, jeg klarer ikke være denne kule, avslappede jenta som tar ting som de kommer. Jeg er ingen Solveig som tålmodig sitter og venter, jeg er en sånn som trenger svar med én gang, det har jeg vært siden barnehagen, og jeg innser at jeg neppe kommer til å forandre meg med det første.

Tror du at du kunne tenke deg å gå på en vanlig date med meg en gang, ansikt til ansikt? Eller bli med meg til Syden?

– Jeg vil si det samme til deg som jeg har sagt til andre (uten å få noe godt svar) – hvilken konkret forskjell ville det gjort for debatten dersom jeg ikke var nødt til å bruke pseudonym og skrev under fullt navn?

Jeg holder meg for god til å avbryte, men kan komme på minst et par, ganske konkrete ting.

– Alt jeg skriver kan kritiseres eller imøtegås på akkurat samme måte som enhver annen debattant – inklusive å ta til orde for at jeg bør fjernes som spaltist. Alle mine redaktører har kontrollert at jeg ikke har noen dobbeltrolle eller skjulte bindinger som kommer i konflikt med min spaltistvirksomhet – og man har et mylder av tidligere artikler jeg har skrevet som man kan grave seg gjennom dersom man føler behov for å fordype seg i hva jeg mener. Hvordan ville dette blitt det spor annerledes dersom alle mine tekster ble skrevet av artitektstudent Andreas Olsen?

Vanskelig å svare på, jeg vet lite om arkitektstudent Andreas Olsen. Egentlig altfor lite til å føle noe for ham, men det er absolutt ikke utenkelig at det kan oppstå følelser mellom Andreas og meg, det kan jeg faktisk kjenne allerede. Og kanskje er det på tide at jeg går videre, for selv etter mine ganske tydelige hint virker ikke Doremus spesielt keen. Dette var kanskje ikke en drøm, men drømmen om Doremus er over.

Eller er den?

 

IMG_20160825_163108
Her tenker jeg på arkitektstudent Andreas Olsen. Får ham ikke ut av hodet.

Flere intervjuer:

Blåstrømpen

Steinbukken

Fra selvskading til puslespill

Sommerbåten

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *