Nede på bryggekanten

Det er en god stund siden jeg har kommet med noe nytt her nå. Det jeg egentlig hadde planlagt var å skrive et langt innlegg om at jeg hadde blitt med i en sekt hvor en mager mann med skjegg og kulemage skulle hjelpe meg å tenke positivt og finne min indre chai-te hvis jeg bare ville elske med ham på indisk et par ganger om dagen, og at dette var årsaken til at jeg ikke hadde tid til å blogge.

Men så fant jeg ut at jeg heller vil snakke sant denne gangen, og fortelle den egentlige grunnen:

Jeg har fått ny jobb!

I den anledning vil jeg gjerne skrive en hymne til velferdsstatens logikk. Jeg har nemlig fått med meg at en kjendis mener at velferdsstaten er en saga blott fordi han vet om noen som har pusset opp hytta, og kusina til sønnen til katta til naboen er dessuten kjempelat. Jeg har jo vært en sånn snyltepave selv. Altså, jeg har en psykisk lidelse, men jeg KUNNE i perioder ha pusset opp hytta dersom jeg var praktisk anlagt og ikke så klønete at det er ekstremsport for meg å holde i en hammer. Sånn i teorien. Uansett lot jeg være å pusse opp hytta, heldigvis, for sånt skal man ikke holde på med når man naver. Fortell det til min far, pensjonisten.

I jobbsøkerprosessen min har jeg hørt veldig mange ganger at «jeg skjønner ikke hvorfor du ikke får deg jobb!», for eksempel fra attføringskonsulenten min og veilederen min på NAV. Jeg skjønte heller ikke hvorfor, men etter hvert begynte jeg å tro at det er fordi jeg har skrevet så mye kødd på Internett og dessuten vært åpen om at jeg er bipolar. Derfor ble jeg veldig gledelig overrasket da jeg  ble ansatt på Brygga, og fikk høre at både bloggen og egenerfaringen min var viktige grunner for at jeg var ønsket der.

Lederen på Brygga er en ekte ildsjel, som virkelig brenner for å hjelpe folk, men vet dere hva hun gjør store deler av tiden? Sitter alene på kontoret sitt og skriver søknad etter søknad hvor hun ber på sine knær om penger nok til å holde stedet i gang. Hun har skrevet så mange søknader siden november at hun drømmer på byråkratisk om natta. True story.

Uansett, for noen dager siden nevnte hun at hun ikke har hørt en politiker si «alle skal med» siden Stoltenberg knirket det frem for noe som virker som en evighet siden. Og hvorfor det, egentlig? Hva er det vi driver med? Hvorfor holder vi på med disse velferdsstatgreiene, finner oss i å bli hundset og herset med, betaler så mye skatt at vi nesten ikke har råd til rømme til fredagstacoen. Hæ? Vel, en svært liten del av potten går iallfall til steder som der jeg altså fikk jobbe, som skal hjelpe en gruppe hvor mange faller inn under «ung på AAP, virker ressurssterk nok til å jobbe»-paraplyen det virker som så mange irriterer seg så innmari over. Under overflaten finner man imidlertid kompliserte og alvorlige problemer som ikke kan løses ved at man er streng, det vil mest sannsynlig virke mot sin hensikt.

En av tingene jeg har gjort i løpet av de siste fire månedene, er å snakke med kollegene mine om hva de gjør, og hva Brygga er. Jeg stilte for eksempel det litt småkleine spørsmålet «hvis Brygga hadde vært en person, hvordan vil du beskrive den personen?». Ett av svarene jeg fikk var: «Brygga er ikke én person, men summen av alle som er her».

Den følelsen jeg sitter igjen med etter å ha forsøkt å forstå meg på Brygga er at dette er veldig beskrivende. Alle som er der, det vil si de ansatte, alle deltakerne og ellers mennesker som er innom, er med i fellesskapet som driver stedet fremover. Når jeg er der føler jeg det av og til litt som at vi alle er på jobb, eventuelt at ingen av oss er det. Jeg var selv ikke vant til å være så sosial før jeg startet å jobbe der, hadde faktisk så sosial angst at jeg var kvalm i starten, men samtidig som at jeg har fått lov til å bidra med kompetansen min har jeg nesten aldri hjertebank på jobb lenger. Altså, jeg vet ikke om dette er lov å si engang, men jeg gjør det allikevel. Deltakere kan hjelpe ansatte, ansatte kan hjelpe deltakere og hverandre, de som har vært der lenge hjelper de som er nye, de nye har alltids noe nytt å tilføre, det er liksom relasjonell resirkulering på sitt beste.

Misforstå meg rett, det viktigste arbeidet ligger selvfølgelig i å hjelpe rusavhengige i den vanskelige perioden mellom døgnbehandling og fullverdig deltakelse i ordinært samfunnsliv. Jeg er ingen ekspert på området, men jeg har fått med meg hvilken enorm jobb det er å slutte å ruse seg når man er avhengig. Noen sier «det er jo bare å slutte», og det er rett og slett feil. Det er å slutte, få seg bolig, kvalifisere seg for jobb, få nye venner, finne ut hvem man er uten rus, endre vaner og tankemønstre som er støpt inn i hjernen, bygge seg en identitet nesten fra scratch, en identitet andre har brukt hele livet på å bygge. Kanskje man kan kalle det puberteten ganger tusen. Eller en million. To millioner? Jeg vet seriøst ikke om jeg under- eller overdriver nå. Og så har du andre som bare «du velger jo selv om du vil ruse deg!», og til dere kan jeg si at det er en så grov overforenkling at den har null nytteverdi.

Deltakerne på Brygga trenger stabilitet i en kaotisk situasjon. Greia er at nesten alt finansieres av prosjektmidler som må søkes om hvert år, og man vet aldri hvor mye som bevilges, det er derfor sjefen sitter der på kontoret sitt og søker og søker. De fleste av oss som jobber her er ansatt i prosjektstillinger, som vil si at nesten ingen har kontrakt på over seks måneder. Fordelen er jo at man vet at de som gidder å holde på sånn virkelig er dedikerte og engasjerte. Var det ikke slik at regjeringen gikk til valg på at det skulle satses mer på rus og psykiatri? Vel, de er iallfall rause med knappene og glansbildene sine, det skal de ha. Det ble jo faktisk bevilget penger til rusfeltet i Trondheim i fjor, det var bare det at de ble brukt på noe annet. ”Jeg kjøpte en kjempefin bursdagsgave til deg, jeg bare ga den til en annen dude som også hadde bursdag, det er tanken som teller!”. Takk.

Aldri har flere vært innom Brygga enn i løpet av januar i år. Behovet er økende, suksesshistoriene begynner å bli mange, og hva skjer? To ansatte må gå, for det er ikke mer penger igjen. Jeg er ikke mest redd for at velferdsstaten skal knele på grunn av alle disse late og sjuskete menneskene som visstnok finnes i hopetall, jeg blir derimot redd for at vi skal slutte å tenke at alle skal med. Og dersom steder som Brygga ikke får støtte nok til å møte de behovene som er der, tenker jeg at det er dit vi er på vei. Målet er å få alle ut i jobb, slik at de kan bidra og bruke ressursene sine i stedet for å være en utgift med et forferdelig liv, og for å være deltaker på Brygga må du være motivert for det. Problemet er jo bare at det ikke finnes jobber til alle. Da hjelper det hverken med motivasjon eller å lære å skrive CV av en jobbkonsulent med ytterst sjarmerende skjevt smil (som er Norges største MGP-entusiast?).

I tillegg til meg må verdens gladeste person og mest motvillige kokk slutte, og hun lindret iallfall min sosiale angst til å begynne med, så jeg regner med at hun er minst like viktig for andre. Jeg synes ærlig talt alle som jobber på Brygga virker uerstattelige på sitt vis. For eksempel husets filosof (og hvorfor har ikke alle institusjoner en egen filosof, hallo?), som trakk meg til side i går for å snakke om meningen med det hele og forebygge en eventuell eksistensiell krise i forbindelse med at de ikke har jobb å tilby meg lenger.

Akkurat i dag tenker jeg at det er fordi jeg er et forferdelig menneske som burde skamme seg over å eksistere, men jeg lover å skjerpe meg i morgen, og tro på det folk sier til meg, det vil si at jeg er flink nok, det er bare det at pengene ikke er der.

Så nå har jeg spurt om jeg kan få fortsette uten å få lønn, samtidig som at jeg søker andre jobber, og det får jeg heldigvis lov til. Ikke bare det, jeg får lov til å jobbe mer, for å teste ut arbeidsevnen min etter mange år med sykdomsepisoder hver gang jeg tok i for hardt. Jeg prøver å se det sånn at nå kan jeg kanskje fullføre de tingene jeg har begynt å jobbe med uten at prestasjonsangsten står altfor mye i veien fordi hjernen min bare «du vet at du får betalt for dette? Det fortjener du ikke!». Det er jo bra, da.

Og jeg burde ikke klage, jeg får jo fremdeles lønn i form av AAP, så økonomien går nesten akkurat rundt i stedet for at jeg f.eks. kan ta med meg tiåringen på Pirbadet av og til, eller kjøpe den GODE juicen til helga. Og jeg koster kanskje mindre på AAP enn jeg gjør hvis jeg skal få lønn basert på kvalifikasjonene mine. Det er sant å si til det beste for fellesskapet.

Så tusen takk, velferdsstaten!

Og aller sist synes det betimelig å minne om Jack Handleys udødelige ord:

Ikke døm noen før du har gått en mil i deres sko, for da er du en mil unna og du har skoa dems!

 

20170210_074727
Brygga er en del av Stavne Arbeid og Kompetanse, altså en av disse unødvendige attføringsbedriftene (her bruker jeg virkemiddelet sarkasme på en frisk måte, om jeg får si det selv (omg meta-ironi).

2 thoughts on “Nede på bryggekanten


  1. Tusen Takk for at du deler. Så vakkert, reflektert og indelig godt skrevet, Det er noe som er underlig. At når noe, noen funker bra og mere enn bra er det akkurat som man må finne på noe nytt. Noe som ikke funker så bra og så må alle de menneskene som funket bra miste det som funket bra. Sånn funker systemet og organisasjonene. Det funker ikke. Lykke til med ditt!


  2. Herlig :). Det varmer et gammelt hjerte som har jobbet mange år på Brygga å se at du ser, høre at du hører og lese at du tenker – bare bit deg fast – Brygga trenger slike tanker.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *