Øyet som ser

Den siste uka har jeg både vært på fagkonferanse og lest en bok om mentalisering, og jeg trenger å få sortert litt tanker omkring dette. Kunne kanskje tatt det på kammerset for meg selv, men jeg har lært at man bør komme seg ut av kammerset, ellers blir man koko. Og det er lite bærekraftig. Derfor må jeg bare be dere som er sånn «åh, det begynner å bli så mye åpenhet om psykisk helse i samfunnet nå, kan vi roe oss litt ned» om å se vekk og ty til netflix&chill eller noe i stedet. Dere leser kanskje ikke bloggen min uansett, men greit å si fra.

Jeg er ganske nerdete, og jeg elsker virkelig konferanser. Ikke bare fordi jeg er faglig nysgjerrig, men også fordi jeg liker å se på folk, sånn generelt. Jeg ser og jeg tenker. Stort sett snille ting, altså. Jeg er ganske grei, men jeg må bare nevne at innledende taler illustrerte sitt poeng om at vi må «møte mennesker i øyehøyde» ved å svikte ganske betydelig i knærne (herregud, det er fristrende å bruke begrepet heroin-knekk her, men det skal jeg holde meg for god til). Det virker iallfall som at pasientene han har møtt i øyehøyde har vært ganske kortvokste. Ikke at det er noe galt med det, da. Et annet punkt på konferanseagendaen var at vi skulle få se en videohilsen fra selveste statsministeren. Dessverre fungerte ikke lyden på videoen, så det eneste vi fikk var Erna med en munn som beveget seg uten at noe begripelig kom ut. «Er dette en slags metafor?», hvisket jeg til sidemannen min. Ja, jeg leter automatisk etter sånne bilder, det er så gøy.

Uansett, temaet for Ruskonferansen 2017 var altså «øyet som ser». Hva menes egentlig med dette? Det som slår meg er to ting:

  • For det første: det er forskjell på å bli sett og å bli stirret på. Seriøst, en gang var jeg på behandlingsmøte om meg selv sammen med seks ulike fagfolk hvor alle satt PÅ ANDRE SIDEN AV BORDET. Hvor latterlig symbolsk er ikke det? Jeg var innlagt, med andre ord syk, og følte meg mildt sagt ganske liten, nærmest ikke-eksisterende. Men jeg ble jo sett, da! Dere kan jo forestille dere selv, å sitte med en gjeng (med betydelig høyere status enn deg selv) på andre siden av bordet, som skal diskutere hva som er galt med deg og hvorfor du oppfører deg aldeles uakseptabelt, hvem ville ikke vært livredd? Psykologen min reiste seg imidlertid etter hvert og bare «eh, jeg tror jeg setter meg på andre siden, jeg». Takk Ragnhild, du er fantastisk.

  • For det andre: har frasen «å bli sett» blitt en klisjé som har blitt så velbrukt og vanlig å kaste omkring seg at den har mistet all betydning? Som min kollega sa «handler det ikke egentlig mer om å bli følt, enn å bli sett?».

Nå kommer delen hvor jeg skal dele litt tanker omkring mentalisering og hvorfor det er en metode jeg er betatt av. Det er skummelt for meg, fordi jeg er livredd for å uttale meg om ting jeg ikke er ekspert på (altså alt), men jeg skal gjøre det allikevel.

Innenfor psykopatologi blir dette med regulering av følelser sett på som noe spesielt viktig. Dette er noe veldig mange sliter med, for eksempel mennesker med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (eller borderline, en diagnose jeg for øvrig opplever som relativt nådeløs, men jeg skjønner jo at det bare er en diagnose og ikke ment som en livsdom). Tilknytningsforstyrrelse er også noe som ofte kjennetegnes av problemer med emosjonsregulering, fordi grunnlaget for å regulere følelser på en god måte, dannes i tilknytningsrelasjonen med nære omsorgspersoner. Dette starter allerede i spedbarnsalder, hvor man bruker omsorg for å roe ned den stakkars lille babyen som gråter. Dette er første skritt på veien mot å lære å regulere seg på egen hånd. Etter hvert, når barn er rundt fire år, begynner de ideelt sett å forstå at andre har et sinn som er skilt fra dem selv. Andre kan føle, mene, vite og tro helt andre ting enn de selv gjør. Et begrep som ofte blir brukt om dette er «theory of mind», som på mange måter er det samme som mentalisering. God mentalisering kan enkelt forklart være å forstå andre innenfra og seg selv utenfra. Mentaliseringsbehandling ble (slik jeg har forstått det) først utviklet som en behandling for personer med borderline, men har også vist seg som nyttig på veldig mange andre områder.

I boka «Tvang og tvil – en innsideberetning fra norsk psykiatri» forteller psykiater Marianne Mjaaland om en institusjon for akuttpsykiatri hvor hun selv jobbet (nå må jeg bare forklare med utgangspunkt i det jeg husker, for jeg har lånt bort boka). Hun ble overrasket da hun oppdaget at to akuttavdelinger ved samme sykehus hadde ulik praksis vedrørende tvang, til tross for at de til og med lå i samme bygg, kun adskilt av et gulv/tak. Den ene avdelingen hadde redusert bruken av tvangsmidler som belter, ved å bruke mentaliseringsteknikker som markert speiling i stedet. Markert speiling kan forklares med at voksne formidler (for eksempel gjennom ansiktsuttrykk) at de forstår barnets følelser, men at de selv ikke blir revet med av den samme sterke følelsen. De tåler at barnet har det vanskelig, men formidler at dette er noe som er mulig å tåle. Og, ikke minst, barnet selv blir tålt og bekreftet. Som min kollega sa «handler det ikke mer om å bli følt enn om å bli sett?». Det tror jeg, og vil tilføye tålt.

Tvang i psykiatrien er et betent tema, og skaper mye uenighet mellom personer med brukerperspektiv og fagfolka. På erfaringskonferansen jeg deltok på i februar fortalte en forsker fra NTNU om et prosjekt som handler om brukermedvirkning, og noe av det de har kommet frem til så langt er at dette med makt er noe som skaper spenning og uenighet mellom de to partene. Begge parter er bekymret for at den andre skal få for mye makt. Hvordan møter man hverandre i en sådan situasjon? Hallo mentalisering! Jeg tror alle trenger å trene seg litt på å forstå seg selv utenfra og andre innenfra. Det er lite nytte i å sitte i hvert vårt enighetsforum uten å møtes og forsøke å forstå hverandre og våre egne reaksjoner. Jeg tror man nesten er nødt til det hvis brukermedvirkning i institusjoner skal funke. En jeg kjenner, som også jobber som erfaringskonsulent, påpekte at «overleger er ganske overlegne, for å si det sånn». Det er sikkert ikke sant om alle, men ganske morsomt. Kanskje en liten svikt i knærne kan være på sin plass av og til.

Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg jobber jeg som erfaringskonsulent på Brygga, som er et integreringstiltak for rusavhengige. Jeg synes mentalisering er et godt utgangspunkt for å forklare hva vi faktisk driver med der. En ting som preger rusomsorgen for tiden er effektivitet. Kortere behandlingstid betyr at man får flere i behandling, og at flere gjennomfører, men betyr dette at man faktisk hjelper flere folk til å leve et rusfritt liv på sikt? Å bli skrevet ut fra døgnbehandling innebærer en avslutning, men også en start. Nå starter livet uten rus.

For meg var det en aha-opplevelse å se på sammenhengen mellom rus og kjærlighet. Lystsenteret i hjernen, som ligger i den delen vi deler med dyrene, påvirkes av blant annet nevrotransmitteren dopamin. Dopamin er digg, og funker som belønning når vi gjør noe som er bra for oss, noe som fremmer overlevelse, for eksempel å spise, være fysisk aktiv og ha sex. Og ikke minst: når vi føler oss elsket og elsker andre. Det trenger vi jo, for vi er sosiale dyr som er avhengig av hverandre for å overleve. Det jeg tenker er at det er ruske meg ikke rart at man tyr til rus, hvis rusmidler faktisk gir lignende følelser. Og at man tyr til dette igjen og igjen, det blir en selvforsterkende prosess, og til slutt sitter man der og ser gullrekka på fredagskvelden sammen med flaska i stedet for kjæresten.

På Brygga foregår det masse, for eksempel jobbsone, samarbeidsmøter, individuelle samtaler, lekselesing, kurs og tema-helger. Målet for alle er at de skal bli en del av det ordinære samfunnsliv, altså få jobb og nettverk. Men formålet med Brygga er også å skape et fellesskap og bygge relasjoner. Mange tyr til rus for å bøte på det kan kalle relasjonsskader. En bok jeg har fått mye ut av er «Skam – eksistens, relasjon, profesjon» av Marie Farstad. Hun beskriver at tillitsbrudd i viktige relasjoner (spesielt for et barn i forholdet til en voksen) kan være traumatisk og føre til destruktiv skam. Det kan bli vanskelig å skape nye relasjoner fordi tilliten er borte og selvet kan preges av tanken om at «jeg er feil» eller «jeg er uelskelig». Det er lett å se for seg at rus i sånne situasjoner kan bli en «quick fix» for noe som egentlig bør fikses med kjærlighet og nye, sunne relasjoner.

Jeg har altså tro på at relasjoner og omsorg fra andre kan reparere oss, men jeg tenker at det er minst like viktig å ha omsorg for seg selv. Der kan jeg bruke meg selv som eksempel. Jeg gikk i terapi lenge, jeg så på tankemønstrene mine og tenkte at «ja, dette er ikkje bra, dette må jeg gjøre noe med, den tanken der er jo helt feil og ødelegger fullstendig for meg». Jeg hadde masse selvinnsikt, jeg! Allikevel klart jeg ikke å slutte å oppføre meg selvdestruktivt. Det må ha vært veldig frustrerende for behandlerne mine (igjen: takk, Ragnhild, du er fantastisk). Det løsnet først da jeg klarte å se meg selv utenfra, gi meg selv en klem og se at ok, den personen der er faktisk ikke så ille, jeg synes hun er ganske fin, og hun burde faktisk få lov til å eksistere. Det er greit å være sånn som hun er også. Og poenget var at det ikke var noe jeg bare tenkte for å være flink, det var noe jeg følte. Jeg skjønte det ikke da, men nå skjønner jeg at dette handler om at jeg ble flinkere til å mentalisere. Det er derfor jeg blir glad når jeg leser om denne behandlingsformen, og derfor jeg har tro på den.

Dette ble veldig langt og rotete og jeg fikk på langt nær sagt at jeg vil si, men jeg bør vel avslutte for i dag. Min foreløpige konklusjon er iallfall at relasjoner kan være behandling. Å bli følt og tålt. Å klare å ha omsorg for seg selv og andre. Det synes jeg er ganske fint! <3

Til slutt legger jeg til filmen med meg som ble vist på konferansen, siden noen hadde lyst til å se den. Det er bare noen små klipp fra et intervju om omtrent en time, men jeg fikk iallfall sagt litt. Og forresten: jeg er ikke rusavhengig selv, det kan virke litt sånn i filmen.

 

Kilder:

Marie Farstad: Skam – eksistens, relasjon, profesjon

Finn Skårderud og Bente Sommerfeldt: Miljøterapiboken – mentalisering som holdning og handling

Marianne Mjaaland: Tvang og tvil – en innsideberetning fra norsk psykiatri

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *