Fjern all geleen

Jeg har et problem. Jeg får aldri fjernet all geleen. Jeg har spilt Candy crush i en måned i strekk og den blir ikke borte. Jeg må gi opp. Jeg må ut. Jeg må snakke med noen, og aller helst en som har forståelse den suppa jeg svømmer rundt i. Og ikke minst må jeg må slutte å starte alle setninger med jeg. 

 

candy crush

 

Evig aktuelle Linnéa Myhre kan på en måte beskrives som Norges prinsesse Diana – bare litt surere. Noen vil kanskje kalle dette en drøy sammenligning, men jeg kan lett se for meg  Sondre Lerche synge “goodbye, angry rose – may you ever grow in our hearts” når hun dauer. Og jeg vet ikke med dere, men jeg kommer iallfall til å synge med.

Da Diana levde var overdreven Candy crush-spilling et ukjent fenomen. Bra, for hun ville antageligvis gått seg fullstendig vill i det, som jeg av og til gjør. Frenetisk Candy crush-spilling er et tydelig symptom på at jeg befinner meg i depresjonsland. Greia er at det er så vanskelig å være ingenting, men når man spiller er det liksom ikke så farlig. Candy crush møter deg der du er, akkurat slik gode terapeuter skal gjøre. Det handler om respekt.

Uansett, da jeg skulle finne noen å snakke med om geléfjerningens funksjon og rolle i våre liv, var Linnéa et naturlig valg. Det viser seg raskt at vi er helt på bølgelengde.

– Jeg har et kjærlighetsforhold til Candy crush, og har spilt det mer eller mindre hver dag i fem år, med unntak av et lite avbrekk på fire måneder. Jeg spiller når jeg snakker i telefonen, når jeg ser på TV, hører på podcast, eller bare trenger at tiden går. Jeg opplever at jeg lytter bedre når jeg spiller. Jeg tror det er litt som strikking.

Vil du si at anoreksi er litt som å ville fjerne all geleen?

– Haha, det er en veldig god sammenligning! Men da vil jeg heller si at anoreksi ligner mer på sjokoladen, som hele tiden kommer og fyller igjen brettet ditt. Og som du må fjerne hele tiden, men som kommer tilbake om man ikke er flink og jobber for å holde den unna. Geleen er jo faktisk ganske lett å fjerne, og så har man liksom fullført brettet.

Burde vi kanskje gi oss nå, og fokusere på helt andre ting enn den jævla geleen?

– Jeg kan snakke om Candy Crush og gelé resten av livet, men min erfaring er at de som ikke har spilt det, ikke har noen glede av det. Det er synd. De aner ikke hvilke samtaler de går glipp av.

Kanskje trenger vi geleen litt. Jeg leste en kronikk her i forrige uke, av en fyr som mente at vi trenger mer kroppspress fordi folk blir tjukkere og tjukkere og stakkars samfunnet som må ta konsekvensen av at vi er så usunne. Han kunne kanskje trenge litt gelé med vaniljesaus. Kanskje til og med et helt gelétog, sånn som de aller heldigste får i bursdagsselskapet sitt. Vil det bli ansett som hets hvis vi sender ham en pakke gelé i posten, tror du?

– Wow, den har jeg ikke lest. Kanskje vi kunne ha sendt både gelé OG sjokolade, jeg nekter å tro at han ikke spiser tomme kalorier, selv om han kanskje tror han er allergisk mot fedme. Med det sagt, trenger vi ikke mer kroppspress, men mer og bedre kunnskap fra tidlig alder. Barn og foreldre må få oversikt over hvordan psykisk og fysisk helse henger sammen, hvor viktig det er, og ikke minst få hjelp om de ikke greier å balansere det. Kroppspress bryter bare ned vår mentale helse, og slanker ikke nødvendigvis så veldig mange.

 

Linnea tweet CC

 

For meg er uvøren candy crush-spilling et tydelig symptom på at jeg har begynt å betvile min egen rett til å eksistere. Jeg sletter gjerne appen når jeg har det bra, men laster ned og spiller frenetisk når jeg er deprimert. Hvordan er det for deg?

– Jeg føler det ikke sånn – jeg spiller Candy crush uansett sinnsstemning. Jeg slettet det i en periode for noen år siden fordi det tok over livet mitt, men jeg har seriøst aldri følt meg så tom som jeg gjorde de fire månedene. Jeg spiller det imidlertid mindre når jeg er sammen med kjæresten. Bare av respekt. Er jeg alene, kan jeg ligge og høre på podcast og spille til jeg sovner.

Linnéas historie om den tunge tiden uten Candy Crush får meg til å tenke på den gangen jeg deaktiverte twitter-kontoen min i et særdeles mørkt øyeblikk. Det var en klassisk “se på meg – jeg forsvinner!”-situasjon. Mitt passiv-aggressive rop om hjelp fungerte imidlertid dårlig, det var ikke så mange som hadde merket min bortgang da jeg kom tilbake. Internett er så stort og vi stakkars mennesker er så små.

Har du noengang følt at du bare eksisterer på Internett?

– Jeg hadde det sånn mens jeg blogget, da følte jeg meg fanget i det. Men da eksisterte jeg faktisk bare på Internett også, for jeg gjorde jo knapt noe annet enn å sove og sitte på Internett. Jeg vil ikke anbefale det. Man må bryte ut av Internett og møte noen folk. Det kan gjerne være internettvennene dine, men det er dødsviktig å møte dem på ekte også.

Jeg syntes sosiale relasjoner var vanskelig da jeg var liten, fordi jeg følte meg dårligere enn andre. Den detaljerte måltidsplanen jeg noterte i dagboken min var på en eller annen måte koblet til renhet. At tynn=ren, liksom. Kjenner du deg igjen i det?

– Det tror jeg nok mange kjenner seg igjen i, jeg tenker med én gang på Ingeborg Sennesets bok Anorektisk, hvor hun forklarer at hun begynte å drikke klor som 6-åring for å bli ren. Som senere utviklet seg til å slutte å spise. Og selv om jeg ikke kjenner meg igjen i renheten, så er det jo de samme mekanismene. Rydde, sulte, rense – føle på annet enn det som egentlig er vanskelig. Det er helt tilfeldig hva det blir, og det kunne like godt ha vært rus eller annen form for selvskading.

Hva tenker du om retten til selvvalgt kunstig koma ved alvorlig depresjon?

– Det er jeg SYKT for. Måtte jeg ALDRI bli alvorlig deprimert igjen, det orker jeg faen ikke.

Det var Finn Skårderud som overtalte Linnéa til å ville være deltaker i verden igjen. Jeg spurte faktisk om jeg kunne intervjue ham for et drøyt halvår siden, men etter at jeg møtte ham i virkeligheten har jeg innsett at jeg ikke klarer det. Det ville blitt som når Bridget Jones får sjansen til å intervjue Colin Firth aka Mr Darcy. Åh, Mr Darcy. Det slår meg at selv om mamma kanskje ikke er fullt så desperat etter å gifte meg bort som moren til Elizabeth Bennet var, så er hun nok ikke uvillig til å gi fra seg noe av ansvaret nå. Jeg er tross alt snart 40. Men se for dere hvor mye vanskeligere det ville vært å gifte bort Elizabeth dersom hun var en bipolar og halvveis ufør alenemor. Ikke minst på 1700-tallet.

Hvor forelska er du i Finn? Jeg er oppe på sånn ca 100% forelska nå, det kom litt brått på meg i forrige uke. Håper jeg kan gå ned til kanskje 50-70% etter hvert, for 100 er så slitsomt.

– Haha, han kan kanskje ha den effekten på folk. Jeg tror dog ikke jeg har vært forelska i han, men det er litt vanskelig å vite noen ganger, hva man “føler” for egen terapeut. Er det respekt eller ærefrykt? Vennskap eller kjærlighet? Skulle jeg ønske han var faren min? Jeg tror dog jeg har landet på at han er litt av alt. Alt over er han en ganske klok og rå fyr.

Min gode venn Therese mener at alle kvinners drøm er å ligge på en divan og bli SETT av Finn Skårderud, er du enig i at det er noe i dette?

– Ethvert menneskes drøm er jo å bli sett, men kanskje spesielt av Finn? Jeg visste imidlertid ikke hvem Finn var da jeg møtte ham, og hadde aldri noen drøm om at han skulle se meg. På det tidspunktet hadde jeg mest lyst til å forsvinne. Men jeg skal ikke lyve, det føles bra å bli sett av Finn, men det er viktig å bli sett av andre også. Jeg har dog aldri fått tilbud om å ligge på divanen.

Hun ser mutt ut og tar slurk energidrikk.

– Han sier det ikke er så populært.

 

Linnea

 

Apropos Therese, hun lurer veldig på om Finn bruker stygge sko. Hun tenker at dette kanskje kan mildne en eventuell pangforelskelse hvis hun møter ham, for hun er i et svært etablert og godt kjærlighetsforhold, og det passer dårlig. Vet du om han bruker loafers om sommeren?

– Finn bruker bare fine sko. Jeg har litt problemer med å holde øyekontakt noen ganger, og da er sko et fint sted å flytte fokuset. Det er dog stort sett jålesko, og jeg er ganske sikker på at loafersene får kjørt seg året rundt.

Aha, jeg unngår også øyekontakt, men pleier å se opp i taket i stedet. Eller veggen. Det er mange kjedelige bilder på veggene i vår tids helse-Norge. Da jeg skulle avslutte behandlingen hos den faste psykologen min for noen år siden spurte jeg om hun kanskje heller ville ha et bilde av meg på veggen sin. Hun avslo høflig og sa “det er dessverre imot reglementet her på huset, bildene skal helst ha en beroligende effekt”.

Jeg har aldri møtt kjæresten din, men han virker også som en person som er virkelig flink til å se folk, og få dem til å føle seg spesielle. Da han var dommer i The Voice la jeg merke til at han startet med å si «hvem ER du?», med sånn skikkelig trykk på ER. Det var et fint grep, tror du han gjorde det med vilje, eller er han virkelig så genuint interessert i andre? Er det egentlig bare en kynisk teknikk?

– Han påstår at han oppriktig er interessert i folk, selv om det er vanskelig for meg å forstå. Det er lett at sånne TV-moments ser overfladisk og påtatt ut, og at det er en sjarm som skrus på, men da har han i så fall glemt å skru den av. Det er en egenskap jeg beundrer, som jeg dessverre ikke fikk selv.

Er han mer interessert i deg enn du er i ham?

– Jeg tror nok vi er like interessert i hverandre. Han er nok den jeg er aller mest interessert i, etter papegøyer.

Selv har jeg valgt å være avstandsforelsket de siste årene, men du gikk jo fra avstandsforelsket til nærforelsket. Hvordan var det? Jeg er litt usikker på om jeg egentlig vil det, jeg.

– I mine øyne er avstand og savn gull verdt, og avgjørende for at mange forhold varer.

Jeg innser at Linnéa har en litt annen definisjon på avstandsforelskelse enn min, som er “mann jeg av og til stalker på Facebook og er i et heftig og seriøst kjærlighetsforhold med inni mitt eget hode”, og nikker voksent bekreftende. Hun har jo faktisk et poeng, man blir sjelden dumpet hvis motparten ikke vet at man er kjærester.

 

tweet sweet CC

 

– Det å plutselig være oppå hverandre er så absolutt overveldende, og det er vanskelig å finne en balanse – spesielt når man stort sett ikke har noe man skal rekke om morgenen. Men jeg tror det går seg til, altså – man kan jo ikke leve for alltid med avstand heller. Dessuten er det helt streit å bli lei av hverandre. Bare pass på at man ikke legger til rette for det altfor tidlig.

Ok, nå kjennes det som om hun er ti år klokere enn meg, selv om det jo egentlig burde være omvendt. Jeg føler at jeg må gjøre noe for å markere meg som den mest voksne her, etablere dominans. Heldigvis har jeg noen ess i ermet. Jeg skakker på hodet og ser på henne, forsøker å få øyekontakt.

Jeg har inntrykk av at du har sett på deg selv som ganske slitsom og usympatisk som barn. Stemmer det? Har du kommet i kontakt med barnet inni deg og fortalt lille Linnéa at hun er ok som hun er?

– Herregud, du må ikke snakke om lille Linnéa, det er sånn som psykologer gjør, og er det beste trikset for å få en til å gråte. Men jeg var ganske slitsom og usympatisk som barn, ja, og er det fortsatt. Men jeg har opparbeidet meg noen nye og litt bedre kvaliteter også, da, som kan veie opp for det negative.

Æsj, det funket ikke. Hun kan åpenbart de fleste triksene i boka.

Er du redd for å være lite ydmyk? Det er jeg, jeg er tross alt fra Gudbrandsdalen. Derfor var det vanskelig for meg å innrømme under utredning og i terapi at jeg av og til har grandiose tanker om meg selv, men det er jo liksom noe som hører med til det bipolare, og det hjelper litt å tenke på det sånn. Synes du det er vanskelig å innrømme åpent at du synes du selv er kul av og til?

– Jeg synes det er litt vanskelig å være ydmyk, jeg, og må ofte ha hjelp til å roe ned på den bedrevitende og krasse stemmen i tekstene mine. Men jeg har ikke grandiose tanker om meg selv. Jeg tror for eksempel egentlig at alle vennene mine hater meg, og tillegger dem de ondeste tanker. Jeg kan telle på én hånd de gangene jeg faktisk har følt meg kul.

Hvorfor går vi rundt og er så åpne om våre psykiske skavanker og prakker det på lesere selv om vi er så ekstremt redde for kritikk? Er det SÅ viktig? Er vi uforbederlige narsissister?

– Jeg har ikke noe godt svar på det, men psykisk helse for unge er en av de få tingene jeg bryr meg oppriktig om. Og som ER viktig. Det er ikke så viktig for meg å snakke om mine egne skavanker lenger, og det har det kanskje aldri vært, men det er jo en naturlig måte å snakke om det på. Men kritikk er likevel et viktig element, som også har gjort at jeg har prøvd å flytte fokuset vekk fra meg selv, fordi det er så ubehagelig å få kritikk for noe som handler om meg. Jeg skriver ikke for å bli kjendis, men fordi det er viktig for flere. Det trumfer alt.

Tror du vi noensinne vil klare å fjerne all geleen?

– Jeg er usikker, men jeg føler at livet er litt som Candy crush, med noen dritlette brett, og noen vanskelige. En gang i blant kommer man til de brettene med torden og lyn-sky over, og da er det bare å samle hjelpemidler og stålsette seg for at det kan ta tid. Men med nok tålmodighet og erfaring, kommer man seg omsider gjennom det brettet også.

Kloke ord igjen. Jeg tror faktisk de har potensiale til å bli bevingede. Linnéa må stikke, men jeg blir sittende alene og gruble en stund. Samtalen har minnet meg på at verden ikke er så svart/hvitt som den virker i mine mørkeste øyeblikk. Det finnes ingen fasit for hvordan man skal forholde seg til Candy crush. Det er som ethvert kjærlighetsforhold, veien blir til mens man går. Noen forhold varer, andre ikke. Noen deler fast bopel, andre treffes når det passer seg slik. For meg er nok sistnevnte mest riktig. Jeg sletter appen og snubler ut i verden igjen.

Håper den er klar for meg.

 

Livet CC

 

2 thoughts on “Fjern all geleen


  1. Du skal vite at skrivingen din gir glede og perspektiv til andre. Dette var til dømes eit fint, artig og opplysande intervju.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *