Smertefull kontroll

Denne uka leste jeg en sak på nrk.no, hvor det hevdes at «annenhver dag tar i snitt en pasient i psykisk helsevern sitt liv». Et vanvittig høyt tall. Dagen etter skrev jeg på twitter: «Mulig man kan unngå noen selvmord ved å endre måten enkelte leger tar imot selvskadere. Selvskading er en overlevelsesstrategi når livet er helt uhåndterlig. Virker kanskje dumt for deg, men er lurere enn å dø. Så prøv å ikke påføre enda mer skam, det er flust av det der fra før». Jeg fikk mye respons på dette. Mange fortalte om sine egne opplevelser i forbindelse med selvskading og møter med leger og annet helsepersonell i psykiatrien. En skrev: «Første (og eneste) gang jeg måtte oppsøke lege pga det så gråt jeg av skam og frykt for å bli avvist/kjeftet på. Han ble veldig overrasket, behandlet meg bra og sa at han aldri hadde hørt om noen som ikke hjalp folk med selvpåført skade». Det finnes altså til og med en del leger som ikke aner hvor vanlig det er, iallfall har vært, å bli møtt med hån, irritasjon og nedlatende oppførsel i forbindelse med å ha skadet seg selv med vilje.

Jeg er veldig interessert i hva som skjer i den menneskelige psyke når man opplever psykiske traumer. Det er fascinerende hvordan vi leter etter måter å reparere oss selv på når vi blir utsatt for grusomme ting, og jeg har lest mye, og hørt mange foredrag, om traumebehandling. Jeg synes jeg finner mye håp om at det er mulig å få hjelp til å reparere, at det er mulig å komme tilbake til et fullverdig liv. Og det som reparerer oss mest effektivt er gode, sunne relasjoner. Det finnes ingen pille som kan fjerne et traume, ingenting kan fjerne et traume, men med drahjelp fra andre mennesker kan man komme seg videre i stedet for å bli sittende fast i det som har skjedd, noe man gjør ved å bruke destruktive mestringsstrategier som rus, spiseforstyrrelser eller nettopp selvskading. For det handler mye om det samme.

En del av de som skader seg selv har opplevd traumer, for eksempel grenseoverskridende seksuelle krenkelser. De har opplevd å miste råderetten over kroppen sin, andres handlinger har fortalt dem at de ikke eier sin egen kropp, de har ikke rett til å si nei, de er ingenting, verdiløse. De er en ting andre kan eie, ikke et subjekt og et menneske.

Troen på dette blir sittende. Det kan føre til en innvendig krig, kroppen er ikke lenger til å stole på, når som helst kan noen ta over kontrollen over den igjen. Den er skitten, ødelagt, en fiende for forstanden. Kanskje er det et forsøk på å ødelegge den. Å ta kontrollen over den. En aktiv handling, noe man bestemmer selv. Altså ikke bare for å sitte passiv og motta trøst, snarere tvert imot. Jeg mener ikke at det er noe galt i å ville ha trøst og omsorg, men holdningen om at det kun er dette selvskaderne er ute etter, og at de derfor ikke skal få det, har vært ødeleggende.

Så kan man tenke seg hvordan det er å møte helsepersonell fordi man trenger hjelp til å lappe sammen igjen. Skammen. Du har skylden i dette selv. Allikevel må du ha hjelp. Du trenger deg på, du fortjener det ikke. Og du møter en lege som bekrefter dette. En som kjefter og håner, og ikke behandler deg som andre pasienter, for det fortjener du ikke, du som gjør dette mot deg selv. «Sånne som deg skaper litt ekstrajobb for oss, da». En person med mye mer makt enn deg syr i huden din samtidig som du blir ydmyket, du får ikke engang bedøvelse. Noen andre har igjen råderetten over deg. Du får bekreftelse på at du ikke eier kroppen din, du har ikke rett til noe, du er ingenting, verdiløs. Du fortjener ikke samme hjelp og omsorg som andre.

Det finnes forskjellige bakenforliggende årsaker til at folk skader seg selv, ofte er det ønske om kontroll over noe som virker. Jeg sier det igjen: det kan være fordi det er aktivt, ikke passivt. Man gjør et aktivt valg, og det er akkurat det man fordømmes for. Men kanskje føles det som det eneste valget man har, det eneste som funker. Det er altså et forsøk på å få kontroll, akkurat som rus og spiseforstyrrelser, selv om det virker totalt uforståelig for en som står utenfor og ser på. De ser bare at det skaper mer kaos på lang sikt, det gjør det jo, men som en kortsiktig løsning funker det som fanden. Det er jo derfor det skjer, og det skaper en avhengighet. Et plaster som lindrer helt til det faller av og man trenger et nytt.

Ja, det er dumt. Men det er lurere enn å dø, det er et forsøk på å klare å leve videre. Så la oss ha respekt for det, og ikke dømme.

Kanskje vil mennesker som skader seg på forskjellige måter ha oppmerksomhet, omsorg og medlidenhet. Men hva er så galt med det når man faktisk har det vondt, og trenger omsorg? Er det ikke vel hjerteløst å nekte noen dette? Jeg tror holdningene har endret seg mye bare de siste ti årene, og de fleste møter folk som har skadet seg selv på en respektfull måte. Jeg håper iallfall det, og at denne positive bølgen fortsetter. Det har også kommet flere behandlingstilnærminger jeg virkelig har tro på. Uansett er det kanskje en del som ikke alltid tenker over hvilke årsaker som kan ligge bak, og det kan være greit å bli minnet på det. Ikke straff noen som allerede har det vondt. For det har ikke den effekten man ønsker, hverken der og da eller på sikt.

Vis omsorg, respekt, og kanskje du gir noen tro på at de fortjener nettopp dette. På den måten kan du gi noen et lite lyspunkt i hverdagen, og kanskje til og med redde et liv.

 

IMG_20180407_170004_830

2 thoughts on “Smertefull kontroll


  1. Min erfaring er at så snart man innrømmer selvskading, vil ingenting man sier (i somatikken) tas alvorlig. Jeg har aldri kuttet meg selv, jeg har andre måter å få det ut på som ikke er så åpenbart for andre. Det er nok enda mer stigmatiserende for dem som bærer arrene utenpå.


    1. Ja, det ble jo mest fokus på kutting her, men det finnes mye som kan kalles selvskading, og mange måter å skade seg på. Man føler seg kanskje mer stigmatisert når arrene er så synlige. Men jeg håper vi er på vei til mer hensiktsmessige holdninger til dette. Håper også at du ikke blir sittende fast i et vondt mønster! Alt godt <3

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *